Krystallsyke
By on 22. august 2017

Takk, kjære krystaller! Jeg aksepterer dere. Jeg omfavner dere. Dere har gitt meg en opptur i nedturen. En aldri så liten oppvåkning, slik at jeg nå, som professor Joseph Campbell forfektet, følger min bliss. Før det er for sent. For det er jo nå jeg lever! Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe. Takk, kjære krystaller, dere har gitt meg trua på meg selv, dere har fjernet mye av frykten for hva andre måtte synes og mene om meg og mitt, og for alt som kan gå galt dersom jeg velger å gå min vei, en vei som bare jeg vet at er sann for meg. Takk, kjære krystaller, for at dere har lært meg å vise sårbarhet og tårer i det offentlige rom, for å ikke være redd for å søke trøst og støtte hos familie, venner og kolleger, ja til og med hos folk jeg ikke kjenner. Takk, kjære krystaller, for at dere har vist meg hva som virkelig er viktig, og hva som ikke er så viktig. Takk, kjære krystaller, for at dere ga meg det sparket jeg trengte. Takk for at dere er et eventyr, forkledd som et mareritt.

Da verden begynte å spinne

Nå lurer du kanskje. Jeg snakker ikke om spåkone-krystaller, men om små krystaller i det indre øret som det siste året har gitt meg skikkelig trøbbel. Nærmere bestemt krystallsyke. Det hele begynte 4.juli 2016. Sommerferien hadde akkurat startet. Da jeg satte meg opp i senga denne morgenen, mistet jeg totalt kontrollen i cirka 30 sekunder. Jeg opplevde at rommet spant noe voldsomt. Som om jeg var drita full på en berg og dalbane. Jeg husker det så godt, det var en opplevelse ulik alt annet jeg har opplevd. Jeg visste at mannen min og den mellomste sønnen også lå i senga, men jeg hadde ikke sjans til å ta på dem, eller peke ut hvor de var, i denne tilstanden.

Hva i huleste er det som skjer?

Etter dette lurte jeg veldig på hva som hadde skjedd, men tenkte at det kanskje bare var trykk i ørene eller noe lignende. Imidlertid hadde jeg en slags merkelig og ekkel følelse i hodet og i øynene. Det var noe som ikke stemte. Jeg hadde fått en grusom svimmelhet over meg, som ikke kunne sammenlignes med noen annen svimmelhet jeg hadde kjent tidligere. Jeg har jo vært svimmel før, av eksempelvis jernmangel. Men dette var noe annet. Det var som om underlaget sviktet under meg hele tiden, som om jeg var midt i et jordskjelv. Som om jeg gikk på puter. Om nettene var det vanskelig å sove- berg og dalbanekjøringen var der konstant når jeg la meg ned, dog ikke like intens som det første anfallet. Jeg opplevde en følelse av å være koblet av meg selv, en slags ”ut av kroppen-opplevelse”. Det var vanskelig å konsentrere seg, både om jobb og samtaler. Jeg klarte rett og slett ikke å henge med. Bilkjøring kunne jeg glemme. Men det aller verste var byen, kjøpesentre, butikker og skjermer. Altfor mange inntrykk! Jeg gikk til tre ulike leger, en fysioterapeut og en kiropraktor. Ingen av dem klarte å finne ut av hva som feilte meg. Jeg ble sjekket for krystallsyke av de ovennevnte, men fikk ikke utslag på testene. Dermed ble den foreløpige diagnosen såkalt «diffus svimmelhet.»

Om å miste kontrollen

Etter flere uker i denne tilstanden, ble jeg endelig tipset av en fersk turnuslege om Anna Lejerstedt, balansefysioterapeut på Klinikk for alle, og her fikk jeg riktig diagnose; krystallsyke i midtre buegang. En type krystallsyke som kun fem prosent får, og som er mye mer ubehagelig enn i bakre buegang. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har nå hatt det i begge bueganger, på begge sider.

Mentalt var det hele tøft, selvsagt. For det første følte jeg meg totalt «lost in space. «Jeg var kvalm og hadde hodepine. Jeg var lyssky, og gikk med solbriller inne-uavhengig av vær. Flere kommenterte at jeg hadde et slørete blikk de gangene jeg tittet frem fra mørket. Jeg, som for det meste er kvikk og energisk, hadde mest lyst til å holde hodet mest mulig i ro i sittende stilling, for det å ligge var ille. Jeg ble 100 prosent sykemeldt, men prøvde meg på jobb – flere ganger. Jeg hadde problemer med å akseptere at jeg hadde mistet kontrollen over livet mitt, og gråt hos den nære og hjertevarme sjefen min  – inne på et stillerom. Etterhvert ble jeg frisk av den første runden, og kom tilbake på jobb. Men det gikk ikke lenge før det smalt igjen, og igjen. Nå fungerer jeg heldigvis veldig bra jobbmessig, men jeg er streng med tiden min og prioriteringene mine.

Krystallsyke

I dette rommet, med disse brillene på min nese, har jeg nå vært et utall ganger for å få behandling.

No yoga

Noe av det vanskeligste med å ha krystallsyke, er at jeg knapt har gjort yoga på et helt år. Jeg som elsker yogaen, yogapusten og yogafølelsen i kroppen, har nå fokusert på meditasjon og pust. De gangene jeg har prøvd meg på yoga, gjort litt for mye med hode ned, bak eller opp, har jeg fått tilbakefall av krystaller. En tålmodighetsprøve. Tålmodighet, som jeg knapt har! Nå er jeg imidlertid i gang med rolig yoga, og må ta det steg for steg fremover. I tillegg løper jeg (svimmelt).

Teste grensene

I skrivende stund har jeg min fjerde omgang med krystallsyke, som nå begynner å slippe taket. Men da dette monsteret slo til igjen i sommer, bestemte meg for at jeg likevel skulle teste grensene ved å vandre opp på Norges tak. Som jeg sa til ei venninne; kunne jeg klare å gå Galdhøpiggen med ekstrem svimmelhet, ja da kunne jeg klare alt! Og med en morsom og løsningsorientert #turjente på lag, klarte jeg det. Det er krevende å ikke tenke på svimmelheten når den er så sterk. Det blir altoppslukende. Det er fort gjort å lulle seg inn i en offerrolle når slike ting rammer. Og jeg innrømmer det, jeg har syntes synd på meg selv. Hvem gjør vel ikke det? Men det å gjøre meg selv til et offer, det får meg ingensteds hen.

Krystallsyke

På vei opp på Norges tak.

På toppen

Jeg klarte det! Og det med en herlig, støttende og morsom venn med min side.

Min wake up-call – har du din?

Nå sitter jeg her i mitt nye krypinn på fjellet, vi har bodd her en uke nå. Jeg sa opp jobben min i vår, uten å ha noe nytt å gå til, noe du kan lese mer om her.  Jeg hadde det godt i jobben jeg var i, men det var helheten i livet som måtte endres. Jeg ville leve etter mine viktigste verdier; frihet, tilstedeværelse og ro. Og magiske sammentreff, møter og hendelser inntreffer nå, akkurat slik Joseph Campbell snakket om i sin The Hero´s Journey. Nå går jeg for å leve et liv tettere på naturen, med min egen bedrift basert på det jeg brenner for. For meg var krystallsyken et signal fra kroppen om at jeg ikke levde riktig. Jeg tror, at hvis jeg ikke hadde lyttet, og gått tilbake til den samme tralten, kunne neste smell blitt enda verre.

 

Hva med deg? Det er klart det krever mot å hoppe ut i noe annet. Det er klart du må gjennom noen bratte bakker, men med kraftfulle verktøy og støtte i ryggen, så vil det gå bra!

TAGS
RELATED POSTS
Hugsmia - Mayka Brevik

Hugsmia er ei smie for bedriftsleiarar som ynskjer seg tid til det viktigaste. I smia møter du Mayka - kommunikasjonsrådgjevar og eksperimentell katalysator med sans for komplekse prosjekt. Bloggen dreier seg om Mayka si eiga reise, for å få tid til det viktigaste, og slik oppnå livskvalitet. For tida går noko av smedarbeidet ut på å leggje om bloggen til nynorsk.

Følg meg!

Legg inn din epost-adresse, så sender jeg deg en varsling når jeg legger ut nye blogginnlegg.

Bli med blant 13 andre abonnenter

Kategorier
Blogglisten
Blogglisten hits